Kilde: Pixabay

Det er en frosk på mitt bord

Og hvordan det forandret alt

Da jeg først flyttet inn i den nåværende leiligheten min for snart syv år siden, trengte jeg litt dekorasjon, så jeg kjøpte to keramiske frosker. Begge froskene er helt hvite. En av dem sitter i en lotusposisjon og mediterer. Det ser helt salig ut. Det er morsomt.

Den andre hvite frosken sitter ganske enkelt og ser opp mot himmelen (eller på meg hvis jeg ser på den). Ikke noe morsomt. Bare en frosk.

Den mediterende frosken sitter på toppen av en bokhylle full av bøker. Den andre frosken har brukt de siste nesten syv årene på å sitte i en stor leirgryte som holder et palmetre. Å få et palmetre er alltid noe av det første man gjør når man flytter inn i et nytt hjem, ikke sant?

Vel, for en uke siden, av en eller annen uforklarlig grunn, tok jeg den lille froggien ut av palmen. Den var ganske skitten, så jeg vasket den og tørket den. Og så ga jeg det et nytt sted hjemme hos meg.

Leiligheten min er liten. Det er ingen spisestue, men det er et lite mellomrom mellom det lille kjøkkenet og den lille stuen som er akkurat stor nok til et lite bistrobord med glass. Dette lille bordet jeg kjøpte for denne plassen var opprinnelig ment som utemøbler, men det ser ut og fungerer perfekt for det stedet. Gitt de tusenvis av stueplanter i leiligheten min, passer bordet utmerket.

Jeg kjøpte imidlertid ikke terrassestolene som fulgte med bordet. I stedet fikk jeg to korte barkrakker i tre som kunne tømmes helt under bordet når de ikke er i bruk. Når du bor i små centimeter, betyr det noe.

Stedet der dette bordet sitter er midtpunktet for all energien som strømmer og virvler gjennom leiligheten. Du kan holde hendene over dette bordet, og du kan faktisk føle den økte energien til nexuspunktet. Det er ganske kult.

Stedet der dette bordet sitter har også den travleste trafikken. For å gå fra kjøkkenet til stuen passerer jeg dette bordet. For å gå fra stuen til kjøkkenet eller til kontoret og soverommet mitt passerer jeg dette bordet. Når jeg tar en tissesaus mens jeg skriver, passerer jeg dette bordet på vei til do. Når jeg åpner inngangsdøren og går inn i leiligheten min, er dette bordet det første jeg ser.

Merkelig nok har jeg aldri en gang spist et måltid ved dette bordet. Jeg sitter aldri engang ved dette bordet. Nei, jeg tar måltidene mine på et brett mens jeg sitter i spisestolen min, som tilfeldigvis ligger rett ved siden av det nevnte palmetreet. Det er noe med å spise under et palmetre som ser ut til å forbedre spiseopplevelsen.

Jeg har vært fryktelig opptatt de siste tre ukene, og dette har resultert i å komme bak på rengjøringen min. For en dag, for en uke eller så siden, bestemte jeg meg for å ta femten minutter ut av planen min for å rense noe. Og det jeg bestemte meg for å rengjøre var det bordet.

For det første satt det en bunke med søppelpost på bordet. Det er bare for enkelt når du kommer inn i leiligheten etter å ha sjekket posten eller kommet hjem fra jobb eller handlet for å bare kaste ting på det bordet. Når jeg så på det, skjønte jeg at jeg knapt kunne se bordet for all dritt på den.

Kilde: Pixabay

Så jeg kastet søppelposten og la bort alt annet så skrubbet jeg det bordet fra topp til tå - sammen med de to avføringene. Da jeg var ferdig, sto jeg tilbake og så på bordet. På siden av bordet nærmest veggen var det en stueplante (duh) og foran potteplanten var to store skåler. Den ene bollen var full av sitroner og den andre var full av avocados. (To frukter som jeg spiser på nesten daglig basis.)

Jo mer jeg så på det nå rene bordet, jo mer virket noe av. Kanskje det var farge. Den skarpe kontrasten mellom sitronens gule og avokadoenes svarte / grønne trengte noe for å myke vibberne.

Det var da jeg tilfeldigvis kikket bortover på palmen og den lille hvite frosken. Jeg trakk froggien ut av gryten og skrubbet den ren og plasserte den på bordet foran de to fruktbollene.

Det var perfekt. Alle vibber kom tilbake i linje, så å si.

Så uansett, den siste uken har jeg passert frosken titusenvis av ganger. Og hver gang det ser opp på meg. Jeg har aldri lagt merke til frosken veldig mye når den lå i pottepalmen, selv om den lå rett ved siden av spisestolen min. Nå kan jeg ikke la være å legge merke til det hver gang jeg flytter rundt i leiligheten min.

Det viser seg at denne lille hvite keramiske frosken har oppmuntret universet mitt. Tid måles nå av ‘før frosken ble lagt på bordet’ og ‘etter at frosken ble lagt på bordet.’ Denne lille froggien har revet en tåre i stoffet med tid og rom. Alt er nå annerledes. Livet mitt vil aldri være det samme. Seriøst er min virkelighet nå mystisk intenst annerledes.

Så hva er moralen i denne historien? Jeg tror ikke det virkelig er en. Jeg er ikke sikker på at det engang er en historie. Jeg antar at alt jeg påpeker er at små bittesmå subtile forandringer i ens nærmeste miljø kan gi kolossale endringer. Det handler om energien og vibber.

Copyright av White Feather. Alle rettigheter forbeholdt.
Arkivet mitt